All I Wanted Was to Have a Beer at the Top of the World

(English below)

Nå sitter jeg på flyplassen og venter på flyet som skal ta meg hjem til Norge. Året mitt på utveksling er offisielt over, og nå skal jeg hjem til gamlebyen og sommerjobb.

Denne siste uka har gått så fort, og jeg har ikke rukket alt det jeg gjerne skulle gjort, men det har vært en utrolig bra uke. På onsdag var det 17. Mai, og det vi trodde kom til å være en liten samling med en tale på den Norske Ambassaden, viste seg å være full feiring, med gudstjeneste, allsang og samling på Det Nordiske Hus på kvelden. Jeg og en medstudent, Birgit Djupedal, bidro på både gudstjeneste og samling med sang og spill, før vi gikk ut og tok en øl. Alt i alt en veldig bra 17. Mai.

Champagne breakfast is an important part of the National Holiday celebrations.

Fredag var derimot en litt annen opplevelse. Jeg bestemte meg etter grundig sjekking av værmeldingen, om å gå en tur i Esja, fjellet like ved Reykjavik. Været var helt nydelig, og jeg begynte oppstigingen tidlig på morgenen utstyrt med matpakke og øl som jeg skulle nyte på toppen. Er du i Reykjavik, så er dette en tur jeg absolutt anbefaler. Det var en fantastisk utsikt som bare vokste og vokste jo høyere man kom opp, og ved Steinn (The Rock), tok jeg en pause og spiste litt mat mens jeg forberedte meg på den siste og bratteste etappen opp til toppen. Der skulle jeg slå ut armene og rope høyt før jeg satte meg ned i drakk ølen på toppen av verden.

I begynnelsen gikk det veldig greit, det var en sti som gikk greit å følge, og jeg tenkte at om 20 minutter er jeg på toppen. Det jeg ikke så, var at stien deler seg og går på begge sider av eggen. Jeg gikk derfor på baksiden av fjellet, uten å vite at det var en annen sti som gikk på solsida. 100 meter videre, blir stien dekket av hard og isete snø. Fjeldheim-genene mine sa at dette klarer jeg, alt jeg trenger å gjøre, er å gå på nedsida av snøen og bort til et bart parti litt lengere oppe. Der tenkte jeg det var mulig å komme seg opp. Det var det derimot ikke, og fortalt kort, satt jeg én time senere omgitt av snø og ustø stein- og sandur på alle kanter uten mulighet til å komme meg ned. Etter noen fortvilte minutter, svelget jeg stoltheten min og ringte etter hjelp, og på under halvtime var Reykjavik Rescue Team på stedet med isbreutstyr for å hakke en vei for meg gjennom snøen. Jeg kom meg trygt ned, og etter at ølen ble drukket opp ved foten av fjellet istedenfor på toppen, konkluderte jeg med at det alt i alt hadde vært en fin tur.

Min første reaksjon var å ikke fortelle dette til noen, men etter litt nærmere ettertanke, må jeg innrømme at hele situasjonen er litt komisk. Jeg har hele livet påstått at det bare er uerfarne turister som må bli henta ned fra fjellet, og at som nordmann er jeg altfor smart til denslags. Nå er jeg en del av den statistikken. En annen grunn til at jeg bestemte meg for å dele denne hendelsen er fordi jeg vil fortelle alle hvor raskt og effektivt jeg fikk hjelp. En som jobbet for Rekjavik Rescuers var vel og merke bare på andre siden av fjellet på fottur med noen kamerater, men det var en utrolig god erfaring å se hvor greit alt går hvis jeg plutselig en dag skader meg i fjellet.

Så, lær heller av mine feil, for det er ikke noe moro når du sitter midt oppi det, selv om jeg ler av det nå. Sørg for å ha med det varme klær og ekstra skift. Det reddet meg fra å fryse fryktelig mens jeg venta på hjelp. Ha med mat og drikke, og vær sikker på hvor du skal gå. Ikke gå av stien med mindre du er med noen som er lokalkjent. Og ikke minst; ring heller etter hjelp en gang for mye, selv om du kanskje må svelge stoltheten din for å gjøre det.

Jeg har ihvertfall gjort noe utenom det vanlige som jeg kan fortelle om når jeg forteller om året mitt på Island.

Maybe I should have realized which side was the safest, but no; I went to the left.

Can you think of a better location to eat lunch?

I’m sitting on the airport while writing this. My year on exchange is officially at an end, and now I am ready for my old town and Summer job.

This last week has really flown by, and I haven’t had time to everything I wanted, but it’s been a great week nonetheless. Wednesday was 17th of May, Norway’s constitution day, and what we thought would perhaps a small gathering and a speech at the Norwegian embassy, turned out to be a full on celebration of our national day. A fellow student, Birgit Djupedal, and I played and sang both in a Norwegian service in church, and on a gathering at the Nordic House. Then we went out and ended a very good day with a beer.

Friday was a slightly different experience. I decided to go and hike in Mount Esja, right outside Reykjavik. The weather was lovely, and I started bright and early to ascend the mountain. The idea was to spend the whole day in Esja, so I brought something to eat and a beer that I would enjoy at the top. By Steinn (the Rock), I had a break and ate with the greatest view any lunch has ever seen. Then I started on the climb to the top where I wanted to shout with excitement before drinking my beer.

The beginning was really easy, and I estimated that I would reach the top in 20 minutes. What I didn’t see, was that the path forked in two; one on each side of the mountain. I went back on the north side, thinking it was the only path. 100 meters further, and the path was suddenly covered in ice and snow, but I thought if I walked alongside the snow, I could get up a little further away, where there looked like less snow. Long story short, I got almost to the top before I realized it would not be possible to get up that way. I turned to go back, but after an hour I had to admit that I could not get down. I took a few minute to swallow my pride, and called for help.
Less than an hour, I had people coming towards me to help me get down. They had been hiking in the area and had had brought equipment for glacier hiking to make a path in the hard snow. I got safely back down, and the beer was enjoyed at the foot of Esja, instead of the the top.

My first thought was to never tell anyone about this, but some further reflection has made me think that the whole situation is quite comical. My whole life, I have made fun of foreign tourists getting lost in the mountain, or need help because they are poorly equipped. I was neither lost nor poorly equipped, but still needed help to get back down. Another reason why I decided to share this story, is that I’m sure someone can learn something from my experience. Make sure to bring extra warm clothes. Nordic weather can be treacherous, and even if the weather is clear when you leave, it can quickly change. Bring food and drink, and make sure you know where to go. Do not leave the path unless you are with someone who knows the area. And not least; call for help one time to many, even if you have to swallow your pride in order to do it.

It was also a good experience in many ways. I now know I won’t loose my head in tricky situations in the mountains, and I know that I will get help quickly if something happens.
Not to mention, I experienced something quite out of the ordinary on my exchange year in Iceland.

The Circle: A prequel to 1984

(English below)

I dag leste jeg den siste siden av The Circle av Dave Eggers, og mer engasjerende bok må jeg nok lete lenge etter. Jeg slukte den, og nå venter jeg spent på å få sett filmen.

The Circle sirkler rundt et teknologiselskap i California, USA, i en uspesifisert nåtid. Kanskje ett par år inn i fremtiden. Mae, hovedpersonen får jobb i The Circle, og vi følger hennes spede begynnelse og skudd opp i gradene, samt firmaets drastiske utvikling mot universell gjennomsiktighet. Har du ikke lest boka eller sett filmen, anbefaler jeg at du gjør det før du leser videre. Det er spoilere forut!

Det som slo meg allerede fra begynnelsen, var hvordan forfatteren overhodet ikke dømte karakterene sine eller ideene de hadde. Det gjorde at alle ideene og innovasjonene ble presentert på en måte som kunne overbevise en om at de gjorde livet bedre og lettere. Det var skremmende å ta meg i å plutselig være enig i noen av punktene, for så å ta til fornuften igjen.

Det som skremmer meg aller mest, er derimot hvor lykkelig Mae virker i slutten av boka. Hun er fullstendig hjernevasket til å tro at å dele alt, og ikke ha noen hemmeligheter er til det bedre, og sett fra et utenforstående perspektiv, virker alle ved The Circle helt gale, men på en annen måte er de jo lykkelige med situasjonen sin. Det gjør at jeg stiller spørsmål ved hvor langt er for langt i søken etter universell lykke, og hvordan vi egentlig oppnår den. Hvis vi er lykkelig ved trådens slutt, har det noen betydning hvordan vi kom dit?

Man vet at man har lest en god bok, når man kommer til siste setning og vil ha mer. Jeg har så mange spørsmål! Det er tvilsomt at Mae vender ryggen til The Circle. Hun har oppdaget et lys som vil holde henne resten av livet. Det jeg derimot lurer på, er om det er flere som Mercer. Dukker det opp flere som gjør motstand mot den komplette kontrollen som The Circle krever? Flere som rømmer til villmarken, eller heller velger å dø enn å innrette seg den nye ordningen? Og er det mulig i den verden? Som Mae demonstrerer, klarer de å finne Mercer etter mindre enn ti minutter med hjelp fra alle tilhengerne av The Circle i verden. Har de skapt en verden der all motstand har blitt umuliggjort?

Jeg lurer også på om det hadde noe skjedd dersom Ty hadde klart å overtale Mae til å lese uttalelsen han hadde skrevet. Det er nok mulig at de fleste hadde trodd at Mae også hadde mistet huet. Noen hadde kanskje begynt å tenke litt over hvor langt er for langt, men hun hadde nok blitt brakt i taushet av Bailey og Stenton før hun hadde rukket å fullføre. Jeg bare lurer forferdelig på hvor langt er for langt til at verden kan bringes tilbake? Jeg tror nok verden i The Circle hadde kommet så langt at det ikke var noen vei tilbake. Verden hadde nok aldri blitt den samme igjen.

Og hva med Annie? Var hun i naturlig koma, eller var det egentlig en kunstig en for å holde henne stille? Det nevntes vel ikke med ord, men jeg følte det var en undertone der som kunne indikere at det var tilfelle.

Det er avskrekkende hvor nøyaktig The Circle portretterer problemer ved teknologi vi kan se allerede nå. Under en middag hos foreldrene, er Mae så absorbert i telefonen og det som skjer på sosiale medier at hun ikke oppfatter nokså ordinære og klare sosiale hint fra de andre rundt bordet. Det er jo noe man ser hos mange som er for opptatt av telefonen. De mister totalt sosiale følere og lever kun i en virtuell verden.
En annen ting som jeg bet meg merke i, er hvordan det nevnes at mange som jobber i The Circle har problemer med å sovne, men ingen ser ut til å koble det med alle timene de tilbringer foran PC-skjermen. De var veldig opptatt av fysisk helse, mens mental helse virket helt fjernt for dem.

Denne boka har fått meg til å stille mange spørsmål; Hvor er balansen mellom retten til å vite og retten til privatliv? De nevner at man har rett til å vite det om det flytter tidligere forbrytere inn i nabolaget, og på en måte er jeg enig i dette, men det er jo også en forferdelig måte å henge ut mennesker på. Målet med forbrytere burde jo være hjelpe dem med deres psykiske helse og hjelpe dem tilbake til dagliglivet. Uthenging øker jo bare sjansen for tilbakefall.

Hva er egentlig demokrati? Dette er jo et stort filosofisk spørsmål som folk har stilt seg i årtusner og vi mennesker er nærsynte nok til å tro vi har funnet den gyldne regelen, men The Circle setter spørsmålstegn ved dette igjen. I boka ønsker The Circle å endre USA fra et representativt demokrati til et direkte demokrati. Altså, istedenfor en kollokvie av folkevalgte representanter som tar avgjørelsene, skal befolkningen stemme direkte på alle avgjørelser som blir gjort i nasjonen. Mae tenker i boka: “Hvorfor skulle ikke dømmekraften til 300 millioner amerikanere bli tatt med i betraktning?” og tanken får meg til å grøsse. I en utopisk verden hadde dette sikkert vært den beste løsningen, men hvis jeg tenker meg om, er det veldig mange jeg ikke vil skal være med å ta slike store avgjørelser.

Hva ville jeg gjort om dette hadde vært/blir virkeligheten? Hadde jeg med liv og lyst innrettet meg og blitt en PC-slave. En som tenkte at å like et bilde fra fjellkjeden i Nepal på nettet er det samme som å ha vært der? Eller hadde jeg forsøkt å rømme ut i villmarken for et liv i fred, uten teknologi og sosial omgang. Hadde jeg slått meg sammen med noen, hadde vi sikkert klart å overleve i naturen, men hadde vi overlevd å være alene for resten av livet?

Dette var en bok jeg virkelig satte pris på. Den fikk meg til å tenke på verdiene i livet mitt, og hva som er viktig fremfor hva som “burde” være viktig. Ironisk fikk det meg til å starte med Twitter, men så lenge det ikke tar helt overhånd, så ser jeg ikke på det som noe problem. I denne teknologiske verden, tror jeg en sunn balanse er det beste man kan håpe på.

Today I read the last page of The Circle by Dave Eggers, and it will probably be a long time until I find such an engaging book again. I devoured it, and now I’m eagerly anticipating the movie.

The Circle revolves around a tech company in California, in an unspecified present, perhaps a few years into the future, but there is no distant, apocalyptic future, as one might expect. Mae, the main character, gets a job at The Circle, and we follow her careful beginning and sudden shot up the ladder. We also see a drastic development in the company towards universal transparency. If you haven’t read the book or seen the movie, I urge you to do that before reading on. There are spoilers ahead!

What hit me already from the beginning was how the author  never, in any way,  judged his characters or their ideas. It made all these ideas and innovations convincing in that they worked for a better world. It was scary to catch myself agreeing with some of the ideas, and then suddenly return to my senses.

What scared me the most however, was how sincerely happy Mae seems in the end of the book. She is completely brainwashed to believe that sharing everything, to have no secrets or privacy, is better. Seen from an outsiders point of view, everyone at The Circle seems absolutely crazy, but at the same time they all seem very happy about their lives. It makes me question how far is too far in the pursuit of universal happiness, and how we will achieve it. If we’re all happy at the end of the day, does it matter how we got there?

You know you have read a good book, when you get to the last sentence and want more. I have so many questions! It is doubtful that Mae ever turns her back on The Circle. She has discovered a light that will keep its hold on her for the rest of her life. What I wonder about, however, is if there will be more people like Mercer. Will more people resist the complete control that The Circle is striving for? Will more people go off the grid, or rather choose to die than comply to the new order? And is it possible in the world of The Circle? As Mae demonstrates, they find Mercer in less than ten minutes with the help of all Circles in the world. Have they created a world where all resistance is made impossible?

I also wonder what would happen if Ty had convinced Mae to read the statement he had written for her. Most people would probably think Mae had lost her mind. A few might have given the statement some thought, but Mae would most likely have been silenced by Bailey and Stenton before she could finish. I am just very curious how far is too far for the world to be brought back. The world in The Circle had probably gone too far, and there was no way back for them.

And what about Annie? Was she in a natural coma, or was she put in one to keep her silent? It is never really clear, but I feel like there is an undertone there that might hint towards it.

It was deterrent how precise The Circle portrayed problems with technology that we already see signs of. During a dinner with her parents, Mae is so absorbed in her phone and what’s happening on the social network, she completely fails to catch up on the very clear hints from the others sitting at the table. You can see this among people who are too absorbed in their phones now too. They completely fail in picking up on simple social hints, unless they are from the virtual world.

One other thing I noticed was how it is mentioned many times how people at The Circle have problems falling asleep, but how none of them seem to draw the connection between this and the hours they spend in front of their computer screens. They are so occupied with physical health, yet they don’t even seem to acknowledge their mental health.

This book has made me question a lot of things; Where is the balance between the right to know and the right to privacy? They mention that a neighborhood is entitled to know if a former criminal is moving in, and in some ways I agree. On the other hand, I believe the goal is to try to help, at least most criminals with their mental health and to get back into society. Such humiliation only increases the chance for relapse.

What is democracy? I know this is a philosophical question asked by thousands through the year. In the book, The Circle wishes to change America from a representational democracy where a collective of representatives chosen by the people, make the decisions, to a direct democracy. This means that the people vote on all the decisions. Mae thinks in the book: «Why shouldn’t the wisdom of 300 million Americans be taken into account?» and it makes me cringe. In a utopian world, this would be ideal, but when I think about it, there are so many people I don’t want to include in such huge decision making.

What would I do if the world of The Circle had been/becomes my realty? Would I willingly comply to being a slave to the computer for the rest of my life. One who thinks that giving a picture of the mountains in Nepal a thumbs up online is the same as being there? Or would I have run into the wild to a life in peace, without technology and social interaction. I don’t even know. I suppose I could have survived if I had found someone else to go with, but would we survive in the company of just each other?

This was a book I really appreciated. It made me think a lot about my values, and what is important instead what «should» be important. Ironically it made me join Twitter, but as long as I don’t let it go completely out of hand, it’ll be fine. I believe that in a technological world as we live in now, a healthy balance is the best we can hope for.

Are you going on exchange?

(English below)

Det er vanskelig å tro at året mitt på utveksling er nesten over, at det er ni måneder siden jeg flytta til Reykjavik. Om litt under to uker reiser jeg hjem igjen, til sommerferie og sommerjobb. Hvis du har vært på utveksling selv, vet du hvor fort det går. Hvis du ikke har vært på utveksling, men kunne tenke deg det, burde du lese disse tipsene.

  1. Sørg for at du har en god veileder og utvekslings-koordinator. Jeg har hatt en veldig inkonsis og uforståelig veileder fra studiestedet mitt i Norge, og det har gjort prosessen utrolig frustrerende og slitsom. Vær klar og tydelig på hva du forventer av veilederen din, og ikke gi deg på det. Det er din utdanning!
  2. Pass på at du har oversikt over alt papirarbeidet, og vet hva som må gjøres når du drar tilbake. Går litt på det samme som tipset over, men dette her er viktig! Det er helt avgjørende dersom oppholdet skal bli så komfortabelt så mulig, uten at du slipper å stresse om det blir godkjent som et studieår eller ikke. Tro meg, det vil du ikke ha hengende over.
  3. Prøv å finne et sted å bo før du reiser. Mange studentbyer i Norge og utlandet har begrensa med boforhold for studentene sine. Da jeg reiste til Reykjavik hadde jeg bolig fra oktober, og det var ikke før noen dager før jeg reiste at jeg fant et sted jeg kunne bo de første halvannen månedene. Flere av de andre utvekslingsstudentene måtte bo på bed&breakfast de første ukene, som ble veldig dyrt i lengden. Bruk heller de pengene på opplevelser.
  4. Husk å oppdatere helseforsikringen, og ha veiledningsamtale med banken din. Jeg oppdaget rett før jeg reiste at reiseforsikringen min bare varer i tre måneder. Det hadde ikke vært noe moro å oppdage om jeg hadde blitt syk etter fire måneder. Snakk også med banken om renteforhold ved betaling i utlandet. Det kan hende det lønner seg å få utenlandsk bankkort.
  5. Opprett bankkonto i landet du drar til. Uavhengig om du skaffer deg utenlandsk bankkort eller ikke, så skaff deg en bankkonto i landet du reiser til. De første månedene prøvde jeg å betale husleia fra den norske kontoen min, og det var et svare strev å fylle ut det veldig omfattende skjemaet som må til for å betale til utlandet. Det var mye lettere å overføre alt jeg trengte til husleie til en islandsk konto og betale derfra.
  6. Prøv å oppleve så mye som mulig de første månedene. Selv på utveksling er det lett å havne i rutine som består av søvn og skole. Derfor er det lurt å oppleve så mye som mulig mens alt fremdeles er nytt og spennende.
  7. Så sant du har muligheten, dra for et helt år. Dette var jeg veldig bestemt på allerede da jeg bestemte meg for å dra på utveksling, og jeg skjønner meg ikke helt på de som drar for ett semester. Det semesteret går utrolig fort og plutselig er du hjemme i gamlelandet igjen. Alle jeg har snakket med som dro for ett semester angret på at de ikke ble lengere.
  8. Pass på å få litt fritid mens du er der også. Jeg dro hjem i juleferien og påskeferien, men ble på Island noen uker da jeg hadde fri også for å oppleve ting og bruke en hel uke på å utforske Reykjavik og området rundt. Jeg blir også litt over en uke etter eksamen for å gå tur og nyte (forhåpentligvis) sommerværet.
  9. Få besøk av venner og familie. Jeg hadde besøk to ganger dette året, men skulle gjerne hatt mye mer. Det var utrolig gøy å vise frem denne nye byen til venner og familie. Vise dem eksotiske ting, som jeg plutselig hadde begynt å bli vant til, men som de synes var utrolig fasinerende. Lære dem å bestille på islandsk og se dem prøve å forme ordene til en kelner. Det var egentlig noe av det beste som skjedde dette året.
  10. Tenk deg at du nesten er i en unntakstilstand mens du er borte. Jeg er vanligvis ikke den som fester mye, men dette året har jeg benyttet meg av alle sjanser som har poppet opp. Jeg er her bare ett år, og jeg ville ha mest mulig ut av dette året.

Rehearsal

It is hard to believe that my year on exchange is coming to an end. That it is nine months since I moved to Reykjavik. Less than two weeks from now I will pack my bags and go home to Summer vacation and my Summer job. If you have ever been on exchange, then you probably know how I feel. If you haven’t, but are planning on going, then you should read these tips:

  1. Make Sure that you have a good supervisor for the exchange process. I had a very inconsistent and  incomprehensible supervisor from my school in Norway, and it has made this entire process messy and frustrating. Be clear on what you expect from you supervisor and stand your ground. It is after all, you education!
  2. Make sure you have a good overview on all the forms and papers you need to fill out, and that you know what needs to be done when you get back home. It is similar to the previous tips, but I cannot emphasize this enough. It makes such a difference for you experience, trust me.
  3. Try to find a place to live before you go. Many university cities have way too little accommodation for their students. When I went to Reykjavik, I had a place to stay from October, but knew when I would live the first one and a half months just a few days before I left. Many of the other exchange students lived in B&Bs the first month or two, which was extremely expensive. Spend your money on experiences instead!
  4. Remember to update your health insurance, and contact you bank to get economic advice. Right before I left Norway, I discovered that I had a health insurance that covered three months abroad. What if I had discovered that after getting sick in the fourth month? Talk also to your bank about fees for using your card abroad. It might be better to to get a credit card from a local bank.
  5. Create a bank account in the country you exchange to. Regardless if you get a credit card or not, get a bank account. The first few months I tried to pay my rent from my Norwegian account, and it was hell with all the forms that needed to be filled out for international money transfer. It was so much easier when I could transfer all the money at once to my own account in Iceland an pay from that.
  6. Try to experience as much as possible in the first few months. It is very easy to settle into routine even on exchange. Try to experience everything while it still feels new and exciting.
  7. As long as it is possible, go for a whole year. This was never a question to me, and I don’t understand those who go on exchange for just one term, unless they have no choice of course. One term goes incredibly fast, and suddenly your back home. Everyone I have talked with who went for one term, say that they regret not staying longer.
  8. Make sure to get some free time in your new country too. I went home for Christmas and Easter, but other than that I had two weeks off when I stayed and explored Reykjavik and its surroundings.
  9. Get visits from friends and family. I had two visits this year, and I wish it was could have been more. It was incredibly fun to show my new city to friends and family. Show them exotic things, that I suddenly had grown accustomed to, but which they found so fascinating. It was actually one of the best experiences this year.
  10. Imagine that your in a kind of state of exception while your gone. You are on exchange, and have the perfect opportunity to, in lack of a less cliché word; reinvent yourself. Just let yourself loose and have fun. I am usually not the one to go to parties and such, but this year I have taken every chance I got to be social and have fun!

Do we choose our own taste in music?

(English below)

Som dere kanskje forsto fra forige innlegg, har jeg blitt veldig opptatt av filosfi rundt musikk. Det takket være et kurs jeg tar nå kalt kritisk lytting. Denne teksten om musikksmak, er en oppgave i kurset, men jeg ville gjerne dele den her.

I dag blir all aktiviteten vår på internett overvåket, lagret og analysert for å gi oss innhold basert på personlige preferanser. Hvis jeg ser på noe på en nettbutikk, vil det jeg så på dukke opp på Facebook dagen etter med 20% avslag. Hver gang jeg logger inn på Spotify, har de laget en ny daily mix basert på musikken jeg har lyttet til tidligere. Dette fikk meg til å lure på om vi virkelig velger vår egen musikksmak.

Det er allment kjent at, i likhet med Facebook, har musikkindustrien folk som analyserer musikken vi lytter til og lager mer musikk som likner. I dette innlegget har jeg bestemt å se bort i fra paradokset om det er forbrukerne som dikterer produsentene eller ikke, og heller fokuserer på andre faktorer som påvirker vår musikksmak.

I What is Enlightenment?, skriver Kant om hvor komfortabelt det er å være underdanig og la overordnede ta valgene for oss.

(…)De som har vært så vennlige å ta tilsyn som sin oppgave, påser at en overveldende majoritet av menneskeheten (…) ser på skrittet til modenhet, ikke bare som vanskelig, men ubeskrivelig farlig. Først sørger disse vokterne å gjøre tamdyrene sine dumme og er påpasselige med å hindre disse føyelige skapningene i å ta så mye som ett skritt utenfor grensene som er satt for dem. Så viser de faren som truer dem hvis de forsøker å gå på egenhånd. Nå er ikke faren så stor; etter litt snubbling, ville de til sist lære å gå. Eksempler på slike nederlag, er derimot nok til å gjøre dem motløse. (Kant, 1784)

Det er menneskets natur å gjøre seg komfortable, og få ting er mer komfortabelt enn å la andre ta ansvaret for ens valg. Kant går så langt som å si at å bestemme selv uten veiledning fra andre er ikke bare skummelt, men farlig. Selv om vi lever under en mer liberal regjering i dag, er det en majoritet som gjør oss som individer enda mer underdanig enn gammeldagse styringsformer; de sosiale gruppene vi tilhører.

Lyd samler oss på en måte syn ikke klarer. (…) Paul Gilroy siterer, i dette volumet,  Blochs observasjon om at ´en musikalsk note kommer med oss og er «vi», ulikt det visuelle, som er først og fremst «jeg» adskilt av «andre». Et annet sted i dette volumet siterer Susan McClary, John Coltrane og sier ´publikum hører «vi» selv om artisten sa «jeg»´(Bull & Back, 2003).

Musikk generer en form for fellesskap som få andre artsformer kan gjenskape. Musikere samler tusen på tusen av publikumere hvert år med ett og samme mål; til å nyte musikk sammen. Mens besøkende til en kunstutstilling vandrer på egenhånd i stillhet, kanskje holder en hviskende samtale om kunsten med én annen, samler rockekonserter tusenvis av fremmede som alle er bestevenner på slutten av kvelden. Forent av sin felles kjærlighet for musikk.

(…) Dette kan kanskje forklare hvorfor moderne musikk møter mye større motstand enn moderne malerier. Øret klynget til den arkaiske essensen av musikk, mens musikk i selv  er involvert i den rasjonalisernde prosessen (Eisler & Adorno 1947)

Hvis man ser på dette sitatet fra Adorno og Eislers tekst The Politics of Hearing, sammen med sitatet over fra Bull og Backs Into Sound, kan man dra konklusjonen at det arkaiske øret ikke er alene om å gjøre oss motstandere av moderne musikk, men får hjelp av denne sterke følelsen av «vi». Fellesskapet rundt en musikksjanger kan gjøre det vanskelig for den sjangeren å utvikle og fornye seg. Dette kan sees i musikere som plutselig mister mange fans fordi de prøvde noe nytt. Dette stagnerer evolusjonen av deres musikk. Det kan også være en forklaring på hvorfor det er vanskelig å finne grunnlag for nye sjangre i vårt masseforbrukende samfunn.

Denne følelsen av kameratskap og tilhørighet som kan finnes innen musikk, er essensiel for vår mentale helse og sosiale inteligens. Og derfor er mangelen på dette ikke bare skummelt for individet, men farlig for samfunnet. Utestenging og ensomhet kan ha katastrofale følger. Derfor er det utrolig skremmende å bryte med fellesskapet.

Tenåringer kan gi et godt bilde på denne skrekken. Det er en tid i livet vårt da vi er veldig avhengige av jevnaldrende og deres meninger. En emosjonell tenåring er fortalt at hennes hovedmål er å bli akseptert av sine jevnaldrende. For å få til det, må hun tilpasse seg deres normer og hierarki, følge deres kleskode og musikksmak. Hun må ta et valg om hun vil godta dette, eller bryte med fellesskapet, og mange velger å ble i fellesskapet fremfor å gå sin egen vei.

Det er mange faktorer som påvirker vår musikksmak, og de fleste er ikke nevnt her. Disse er midlertidig helt avhengig av en ting; Om vi lar dem påvirke oss eller ikke. Det finnes et fellesskap rundt de fleste musikksjangre, så det er opp til oss hvilke vi vil være en del av. Som Kant skriver i sitt essay What is Enlightenment? «Opplysning er fratredelse fra ens selvpålagte umodenhet» (Kant, 1784). Det er med andre ord opp til oss selv om vi vil bli opplyste eller ikke, det være seg i musikk eller andre ting, og det er kun gjennom opplysning at vi får fremgang.

As you might have gathered from my last post, I have taken an interest the philosophy around music. This is thanks to a course I’m taking right now called critical listening. This text is an essay from this course, but I wanted to share it here.

Today all our activity online is monitored, stored and analyzed to give us specialized content based on our personal preferences. If I look at an item in an online shop, it will be advertised with 20% off the prize on Facebook the next day. Every time I log onto Spotify, the program has made a new Daily mix for me, based on the music I have listened to earlier. This made me wonder wether we ourselves really choose what kind of music we listen to, or if it is decided for us.

It is common knowledge, that like Facebook, the music industry has people who monitor society’s music preferences and make more music similar this. In this reflection note, I have decided to look past the paradox of wether it is the consumer who dictates the producer or the other way around. Instead I will focus on the factors that affect ones personal taste in music.

As musicians, our livelihood very much dictates the music we listen to. A classical violinist may enjoy rap music and techno, but it is part of her job to not just listen to the pieces she is currently playing, but as much classical music as possible. This is not one of the factors I mean, but rather what parts of society contributes to the shaping of our music preferences.

In What is Enlightenment, Kant makes a case for how comfortable it is to be a minor and let our superiors make our decisions for us.

(…)Those guardians who have kindly taken supervision upon themselves see to it that the overwhelming majority of mankind (…) should consider the step to maturity, not only as hard, but as extremely dangerous. First, these guardians make their domestic cattle stupid and carefully prevent the docile creatures from taking a single step without the leading-strings to which they have fastened them. Then they show them the danger that would threaten them if they should try to walk by themselves. Now this danger is really not very great; after stumbling a few times they would, at last, learn to walk. However, examples of such failures intimidate and generally discourage all further attempts (Kant 1784).

It is human nature to make oneself comfortable, and few things are more comfortable than letting others take responsibility for ones choices. Kant goes as far as to say that making up ones own mind without the guidance of others is presented as not just hard, but dangerous. Although we live under a liberal government today, and our choices and preferences are mainly up to ourselves, there is one majority that makes us as individuals even more of a minor than that of the state of old; our peers.

Sound connects us in ways that vision does not. Music has been described as a ´mutual tuning in relationship´ (Schutz in Filmer in this volume). Paul Gilroy in this volume cites Bloch´s observation that ´a note of music comes with us and is «we»´unlike visual, which is primarily an «I» divorced from the «other». Elsewhere in this volume Susan McClary quotes John Coltrane as saying ´the audience hear «we» even if the singer said «I»´ (Bull & Back 2003).

Music creates a sense of companionship that few other art forms can replicate. Musicians gather thousands upon thousands of people every year, with one common goal; to enjoy music collectively. While spectators of an art exhibition walk around the gallery in silence, perhaps quietly discuss one or two paintings with their fellow enthusiasts, rock concerts gather strangers who are all best friends at the end of the night. United by their common love for music.

(…)This perhaps helps to explain why modern music meets with so much greater resistance than moderns painting. The ear clings to the archaic essence of music, while music itself is involved in the process of rationalization (Eisler & Adorno 1947).

If one looks at this quote from Adorno and Eisler’s from the text The Politics of Hearing, together with the quote above from Bull and Back’s Into Sound, one can make the conclusion that the archaic state of the ear is not alone in making us resistant to modern music, but the fact that music gives a sense of «we», while paintings in their more egoistical form, is the depiction of «I». Community around a genre of music, can make it hard for that particular genre to evolve and develop into something new. This can easily be seen in musicians who suddenly loose many of their large group of fans because they try out something new. This stagnates the evolution of their music. It might also explain why new genres of music have a hard time to find ground in our mass consuming society.

This sense of companionship and belonging, that music brings, is vital to mental health and social intelligence. And so, the lack thereof, is not just scary for the individual, but dangerous for the society as a whole. Exclusion and loneliness can have catastrophic consequences. Therefore, breaking with such a community is terrifying.

Teenagers can often be used as a depiction of this fearfulness. It is a time in our lives where we are very dependent on our peers and their opinions. An emotional teenager is told that her main goal should be to be accepted by her peers. To do that, she will need to adapt to their norms and hierarchy, follow their dress code and taste in music. She has to make a choice wether to concede to this, or break with her peers, and many choose to stay in the community instead of going their own way.

There are many factors that dictate our music preferences, most of which are not mentioned here. However, all of them depend on one thing; wether we let them influence us or not. There are communities around all genres of music, so it is up to each of us to choose which ones we want to be part of. As Kant proposes in his essay, What is Enlightenment; «Enlightenment is man’s Emergence from his self-imposed nonage» (Kant, 1784). It is in other words up to ourselves wether we want to be enlightened or not, be it in music or other things, and it is only through enlightenment that we can move forward.

References
Kant, Immanuel. 1784. «What is Enlightenment?»
Bull, Michael & Back, Les. 2003. «Into sound» p. 6
Adorno, Theodor & Eisler, Hanns 1947. «The Politics of hearing» note 3

Pictures from pexels.