Rolling Stones’ best 500 albums of all time

From John Coltrane to OutKast, the Rolling Stones’ best 500 albums of all time, is a great list to use if you want to discover new music, or be reminded of the truly good ones.

I have decided to listen through all of the albums on the list. It might take a year, it might take a decade.

Instead of just listening through and then never think about it again though, I have decided to share the experience with you. It might be a terrible idea, but it could be a lot of fun too.

I must admit that I don’t entirely agree with the order of all the albums, sure Sgt. Peppers Lonely Heartsclub Band deserves the top spot without question, but how The Beach Boys got second place is a mystery to me. However, I might get pleasantly surprised. It could happen, I suppose, though I can be very unshakeable in my opinions.

For this project, I will start with number 500, and work myself downwards. I considered with number one, but that would be too hard. Better to save the best ones for last to help motivate me.

This is the part where I encourage you to join in. I will write about each album here on the blog, and I would love for you to listen along to the albums and tell me your thoughts. Perhaps you’re a huge fan of The Beach Boys, and totally disagree with me about the high markings they got on the list. Perhaps you even think they should have gotten the top spot. I want to hear it. Let’s discuss it, and you can try to persuade me to see your side of the debate, and perhaps The Beach Boys will get one more fan.

Of course, you don’t have to listen to each and every album on the list, like I will, but if you’ve heard the music, I would love to hear your opinions.

I’m really excited! I look forward to discover new music, and to hear what you have to say about it.

Have a good one, everyone!

Continue Reading

The silence has been golden

So…

I took a very unplanned, but very much needed break from the blog this Summer.

When I got back home from Iceland in May, I threw myself into my Summer job, doing guided tours inside the silver mines in Kongsberg, and I have barely emerged into daylight since. I have worked so much this Summer, I don’t understand how I have been able to do anything else.

I also took a very unplanned, and not entirely unwise break from the violin for two months. (And I can hear musicians all over the world gasping.) I’m not proud of it, but it didn’t serve for no purpose. I wrote a bunch of new songs, and I listened to music a lot more.

Most importantly though, I thought long and hard on what I want to do next year. I still haven’t decided, but I have made some very important steps in the right direction. Now I just want to finish my last year on this bachelor and move on.

Now I look forward to making this a good year, and share it with you. I have some exciting plans for this blog this Fall, that I can barely wait to get started on.

Have a good one, everyone!

Continue Reading

All I Wanted Was to Have a Beer at the Top of the World

(English below)

Nå sitter jeg på flyplassen og venter på flyet som skal ta meg hjem til Norge. Året mitt på utveksling er offisielt over, og nå skal jeg hjem til gamlebyen og sommerjobb.

Denne siste uka har gått så fort, og jeg har ikke rukket alt det jeg gjerne skulle gjort, men det har vært en utrolig bra uke. På onsdag var det 17. Mai, og det vi trodde kom til å være en liten samling med en tale på den Norske Ambassaden, viste seg å være full feiring, med gudstjeneste, allsang og samling på Det Nordiske Hus på kvelden. Jeg og en medstudent, Birgit Djupedal, bidro på både gudstjeneste og samling med sang og spill, før vi gikk ut og tok en øl. Alt i alt en veldig bra 17. Mai.

Champagne breakfast is an important part of the National Holiday celebrations.

Fredag var derimot en litt annen opplevelse. Jeg bestemte meg etter grundig sjekking av værmeldingen, om å gå en tur i Esja, fjellet like ved Reykjavik. Været var helt nydelig, og jeg begynte oppstigingen tidlig på morgenen utstyrt med matpakke og øl som jeg skulle nyte på toppen. Er du i Reykjavik, så er dette en tur jeg absolutt anbefaler. Det var en fantastisk utsikt som bare vokste og vokste jo høyere man kom opp, og ved Steinn (The Rock), tok jeg en pause og spiste litt mat mens jeg forberedte meg på den siste og bratteste etappen opp til toppen. Der skulle jeg slå ut armene og rope høyt før jeg satte meg ned i drakk ølen på toppen av verden.

I begynnelsen gikk det veldig greit, det var en sti som gikk greit å følge, og jeg tenkte at om 20 minutter er jeg på toppen. Det jeg ikke så, var at stien deler seg og går på begge sider av eggen. Jeg gikk derfor på baksiden av fjellet, uten å vite at det var en annen sti som gikk på solsida. 100 meter videre, blir stien dekket av hard og isete snø. Fjeldheim-genene mine sa at dette klarer jeg, alt jeg trenger å gjøre, er å gå på nedsida av snøen og bort til et bart parti litt lengere oppe. Der tenkte jeg det var mulig å komme seg opp. Det var det derimot ikke, og fortalt kort, satt jeg én time senere omgitt av snø og ustø stein- og sandur på alle kanter uten mulighet til å komme meg ned. Etter noen fortvilte minutter, svelget jeg stoltheten min og ringte etter hjelp, og på under halvtime var Reykjavik Rescue Team på stedet med isbreutstyr for å hakke en vei for meg gjennom snøen. Jeg kom meg trygt ned, og etter at ølen ble drukket opp ved foten av fjellet istedenfor på toppen, konkluderte jeg med at det alt i alt hadde vært en fin tur.

Min første reaksjon var å ikke fortelle dette til noen, men etter litt nærmere ettertanke, må jeg innrømme at hele situasjonen er litt komisk. Jeg har hele livet påstått at det bare er uerfarne turister som må bli henta ned fra fjellet, og at som nordmann er jeg altfor smart til denslags. Nå er jeg en del av den statistikken. En annen grunn til at jeg bestemte meg for å dele denne hendelsen er fordi jeg vil fortelle alle hvor raskt og effektivt jeg fikk hjelp. En som jobbet for Rekjavik Rescuers var vel og merke bare på andre siden av fjellet på fottur med noen kamerater, men det var en utrolig god erfaring å se hvor greit alt går hvis jeg plutselig en dag skader meg i fjellet.

Så, lær heller av mine feil, for det er ikke noe moro når du sitter midt oppi det, selv om jeg ler av det nå. Sørg for å ha med det varme klær og ekstra skift. Det reddet meg fra å fryse fryktelig mens jeg venta på hjelp. Ha med mat og drikke, og vær sikker på hvor du skal gå. Ikke gå av stien med mindre du er med noen som er lokalkjent. Og ikke minst; ring heller etter hjelp en gang for mye, selv om du kanskje må svelge stoltheten din for å gjøre det.

Jeg har ihvertfall gjort noe utenom det vanlige som jeg kan fortelle om når jeg forteller om året mitt på Island.

Maybe I should have realized which side was the safest, but no; I went to the left.

Can you think of a better location to eat lunch?

I’m sitting on the airport while writing this. My year on exchange is officially at an end, and now I am ready for my old town and Summer job.

This last week has really flown by, and I haven’t had time to everything I wanted, but it’s been a great week nonetheless. Wednesday was 17th of May, Norway’s constitution day, and what we thought would perhaps a small gathering and a speech at the Norwegian embassy, turned out to be a full on celebration of our national day. A fellow student, Birgit Djupedal, and I played and sang both in a Norwegian service in church, and on a gathering at the Nordic House. Then we went out and ended a very good day with a beer.

Friday was a slightly different experience. I decided to go and hike in Mount Esja, right outside Reykjavik. The weather was lovely, and I started bright and early to ascend the mountain. The idea was to spend the whole day in Esja, so I brought something to eat and a beer that I would enjoy at the top. By Steinn (the Rock), I had a break and ate with the greatest view any lunch has ever seen. Then I started on the climb to the top where I wanted to shout with excitement before drinking my beer.

The beginning was really easy, and I estimated that I would reach the top in 20 minutes. What I didn’t see, was that the path forked in two; one on each side of the mountain. I went back on the north side, thinking it was the only path. 100 meters further, and the path was suddenly covered in ice and snow, but I thought if I walked alongside the snow, I could get up a little further away, where there looked like less snow. Long story short, I got almost to the top before I realized it would not be possible to get up that way. I turned to go back, but after an hour I had to admit that I could not get down. I took a few minute to swallow my pride, and called for help.
Less than an hour, I had people coming towards me to help me get down. They had been hiking in the area and had had brought equipment for glacier hiking to make a path in the hard snow. I got safely back down, and the beer was enjoyed at the foot of Esja, instead of the the top.

My first thought was to never tell anyone about this, but some further reflection has made me think that the whole situation is quite comical. My whole life, I have made fun of foreign tourists getting lost in the mountain, or need help because they are poorly equipped. I was neither lost nor poorly equipped, but still needed help to get back down. Another reason why I decided to share this story, is that I’m sure someone can learn something from my experience. Make sure to bring extra warm clothes. Nordic weather can be treacherous, and even if the weather is clear when you leave, it can quickly change. Bring food and drink, and make sure you know where to go. Do not leave the path unless you are with someone who knows the area. And not least; call for help one time to many, even if you have to swallow your pride in order to do it.

It was also a good experience in many ways. I now know I won’t loose my head in tricky situations in the mountains, and I know that I will get help quickly if something happens.
Not to mention, I experienced something quite out of the ordinary on my exchange year in Iceland.

Continue Reading

The Circle: A prequel to 1984

(English below)

I dag leste jeg den siste siden av The Circle av Dave Eggers, og mer engasjerende bok må jeg nok lete lenge etter. Jeg slukte den, og nå venter jeg spent på å få sett filmen.

The Circle sirkler rundt et teknologiselskap i California, USA, i en uspesifisert nåtid. Kanskje ett par år inn i fremtiden. Mae, hovedpersonen får jobb i The Circle, og vi følger hennes spede begynnelse og skudd opp i gradene, samt firmaets drastiske utvikling mot universell gjennomsiktighet. Har du ikke lest boka eller sett filmen, anbefaler jeg at du gjør det før du leser videre. Det er spoilere forut!

Det som slo meg allerede fra begynnelsen, var hvordan forfatteren overhodet ikke dømte karakterene sine eller ideene de hadde. Det gjorde at alle ideene og innovasjonene ble presentert på en måte som kunne overbevise en om at de gjorde livet bedre og lettere. Det var skremmende å ta meg i å plutselig være enig i noen av punktene, for så å ta til fornuften igjen.

Det som skremmer meg aller mest, er derimot hvor lykkelig Mae virker i slutten av boka. Hun er fullstendig hjernevasket til å tro at å dele alt, og ikke ha noen hemmeligheter er til det bedre, og sett fra et utenforstående perspektiv, virker alle ved The Circle helt gale, men på en annen måte er de jo lykkelige med situasjonen sin. Det gjør at jeg stiller spørsmål ved hvor langt er for langt i søken etter universell lykke, og hvordan vi egentlig oppnår den. Hvis vi er lykkelig ved trådens slutt, har det noen betydning hvordan vi kom dit?

Man vet at man har lest en god bok, når man kommer til siste setning og vil ha mer. Jeg har så mange spørsmål! Det er tvilsomt at Mae vender ryggen til The Circle. Hun har oppdaget et lys som vil holde henne resten av livet. Det jeg derimot lurer på, er om det er flere som Mercer. Dukker det opp flere som gjør motstand mot den komplette kontrollen som The Circle krever? Flere som rømmer til villmarken, eller heller velger å dø enn å innrette seg den nye ordningen? Og er det mulig i den verden? Som Mae demonstrerer, klarer de å finne Mercer etter mindre enn ti minutter med hjelp fra alle tilhengerne av The Circle i verden. Har de skapt en verden der all motstand har blitt umuliggjort?

Jeg lurer også på om det hadde noe skjedd dersom Ty hadde klart å overtale Mae til å lese uttalelsen han hadde skrevet. Det er nok mulig at de fleste hadde trodd at Mae også hadde mistet huet. Noen hadde kanskje begynt å tenke litt over hvor langt er for langt, men hun hadde nok blitt brakt i taushet av Bailey og Stenton før hun hadde rukket å fullføre. Jeg bare lurer forferdelig på hvor langt er for langt til at verden kan bringes tilbake? Jeg tror nok verden i The Circle hadde kommet så langt at det ikke var noen vei tilbake. Verden hadde nok aldri blitt den samme igjen.

Og hva med Annie? Var hun i naturlig koma, eller var det egentlig en kunstig en for å holde henne stille? Det nevntes vel ikke med ord, men jeg følte det var en undertone der som kunne indikere at det var tilfelle.

Det er avskrekkende hvor nøyaktig The Circle portretterer problemer ved teknologi vi kan se allerede nå. Under en middag hos foreldrene, er Mae så absorbert i telefonen og det som skjer på sosiale medier at hun ikke oppfatter nokså ordinære og klare sosiale hint fra de andre rundt bordet. Det er jo noe man ser hos mange som er for opptatt av telefonen. De mister totalt sosiale følere og lever kun i en virtuell verden.
En annen ting som jeg bet meg merke i, er hvordan det nevnes at mange som jobber i The Circle har problemer med å sovne, men ingen ser ut til å koble det med alle timene de tilbringer foran PC-skjermen. De var veldig opptatt av fysisk helse, mens mental helse virket helt fjernt for dem.

Denne boka har fått meg til å stille mange spørsmål; Hvor er balansen mellom retten til å vite og retten til privatliv? De nevner at man har rett til å vite det om det flytter tidligere forbrytere inn i nabolaget, og på en måte er jeg enig i dette, men det er jo også en forferdelig måte å henge ut mennesker på. Målet med forbrytere burde jo være hjelpe dem med deres psykiske helse og hjelpe dem tilbake til dagliglivet. Uthenging øker jo bare sjansen for tilbakefall.

Hva er egentlig demokrati? Dette er jo et stort filosofisk spørsmål som folk har stilt seg i årtusner og vi mennesker er nærsynte nok til å tro vi har funnet den gyldne regelen, men The Circle setter spørsmålstegn ved dette igjen. I boka ønsker The Circle å endre USA fra et representativt demokrati til et direkte demokrati. Altså, istedenfor en kollokvie av folkevalgte representanter som tar avgjørelsene, skal befolkningen stemme direkte på alle avgjørelser som blir gjort i nasjonen. Mae tenker i boka: “Hvorfor skulle ikke dømmekraften til 300 millioner amerikanere bli tatt med i betraktning?” og tanken får meg til å grøsse. I en utopisk verden hadde dette sikkert vært den beste løsningen, men hvis jeg tenker meg om, er det veldig mange jeg ikke vil skal være med å ta slike store avgjørelser.

Hva ville jeg gjort om dette hadde vært/blir virkeligheten? Hadde jeg med liv og lyst innrettet meg og blitt en PC-slave. En som tenkte at å like et bilde fra fjellkjeden i Nepal på nettet er det samme som å ha vært der? Eller hadde jeg forsøkt å rømme ut i villmarken for et liv i fred, uten teknologi og sosial omgang. Hadde jeg slått meg sammen med noen, hadde vi sikkert klart å overleve i naturen, men hadde vi overlevd å være alene for resten av livet?

Dette var en bok jeg virkelig satte pris på. Den fikk meg til å tenke på verdiene i livet mitt, og hva som er viktig fremfor hva som “burde” være viktig. Ironisk fikk det meg til å starte med Twitter, men så lenge det ikke tar helt overhånd, så ser jeg ikke på det som noe problem. I denne teknologiske verden, tror jeg en sunn balanse er det beste man kan håpe på.

Today I read the last page of The Circle by Dave Eggers, and it will probably be a long time until I find such an engaging book again. I devoured it, and now I’m eagerly anticipating the movie.

The Circle revolves around a tech company in California, in an unspecified present, perhaps a few years into the future, but there is no distant, apocalyptic future, as one might expect. Mae, the main character, gets a job at The Circle, and we follow her careful beginning and sudden shot up the ladder. We also see a drastic development in the company towards universal transparency. If you haven’t read the book or seen the movie, I urge you to do that before reading on. There are spoilers ahead!

What hit me already from the beginning was how the author  never, in any way,  judged his characters or their ideas. It made all these ideas and innovations convincing in that they worked for a better world. It was scary to catch myself agreeing with some of the ideas, and then suddenly return to my senses.

What scared me the most however, was how sincerely happy Mae seems in the end of the book. She is completely brainwashed to believe that sharing everything, to have no secrets or privacy, is better. Seen from an outsiders point of view, everyone at The Circle seems absolutely crazy, but at the same time they all seem very happy about their lives. It makes me question how far is too far in the pursuit of universal happiness, and how we will achieve it. If we’re all happy at the end of the day, does it matter how we got there?

You know you have read a good book, when you get to the last sentence and want more. I have so many questions! It is doubtful that Mae ever turns her back on The Circle. She has discovered a light that will keep its hold on her for the rest of her life. What I wonder about, however, is if there will be more people like Mercer. Will more people resist the complete control that The Circle is striving for? Will more people go off the grid, or rather choose to die than comply to the new order? And is it possible in the world of The Circle? As Mae demonstrates, they find Mercer in less than ten minutes with the help of all Circles in the world. Have they created a world where all resistance is made impossible?

I also wonder what would happen if Ty had convinced Mae to read the statement he had written for her. Most people would probably think Mae had lost her mind. A few might have given the statement some thought, but Mae would most likely have been silenced by Bailey and Stenton before she could finish. I am just very curious how far is too far for the world to be brought back. The world in The Circle had probably gone too far, and there was no way back for them.

And what about Annie? Was she in a natural coma, or was she put in one to keep her silent? It is never really clear, but I feel like there is an undertone there that might hint towards it.

It was deterrent how precise The Circle portrayed problems with technology that we already see signs of. During a dinner with her parents, Mae is so absorbed in her phone and what’s happening on the social network, she completely fails to catch up on the very clear hints from the others sitting at the table. You can see this among people who are too absorbed in their phones now too. They completely fail in picking up on simple social hints, unless they are from the virtual world.

One other thing I noticed was how it is mentioned many times how people at The Circle have problems falling asleep, but how none of them seem to draw the connection between this and the hours they spend in front of their computer screens. They are so occupied with physical health, yet they don’t even seem to acknowledge their mental health.

This book has made me question a lot of things; Where is the balance between the right to know and the right to privacy? They mention that a neighborhood is entitled to know if a former criminal is moving in, and in some ways I agree. On the other hand, I believe the goal is to try to help, at least most criminals with their mental health and to get back into society. Such humiliation only increases the chance for relapse.

What is democracy? I know this is a philosophical question asked by thousands through the year. In the book, The Circle wishes to change America from a representational democracy where a collective of representatives chosen by the people, make the decisions, to a direct democracy. This means that the people vote on all the decisions. Mae thinks in the book: «Why shouldn’t the wisdom of 300 million Americans be taken into account?» and it makes me cringe. In a utopian world, this would be ideal, but when I think about it, there are so many people I don’t want to include in such huge decision making.

What would I do if the world of The Circle had been/becomes my realty? Would I willingly comply to being a slave to the computer for the rest of my life. One who thinks that giving a picture of the mountains in Nepal a thumbs up online is the same as being there? Or would I have run into the wild to a life in peace, without technology and social interaction. I don’t even know. I suppose I could have survived if I had found someone else to go with, but would we survive in the company of just each other?

This was a book I really appreciated. It made me think a lot about my values, and what is important instead what «should» be important. Ironically it made me join Twitter, but as long as I don’t let it go completely out of hand, it’ll be fine. I believe that in a technological world as we live in now, a healthy balance is the best we can hope for.

Continue Reading
1 2 3 12